Sui- og Tang-dynastiene var toppen av utviklingen av det kinesiske føydale samfunnet. Generelt sett var landet velstående, økonomisk utviklet og handel velstående, spesielt den kulturelle åpningen, som viste den elegante, sjenerøse og altomfattende stilen i denne tiden. Silkeindustrien har også sett et utviklingsklimaks basert på dette sosiale fundamentet. På den tiden var det tre viktige silkeproduserende områder: det ene var det gule elvbassenget, med Hebei og Henan som hoveddel; den andre var Bashu-området i Sichuan, der vest for Jiannan Road og Shannan Road kunne inngå i dette området; og den tredje var det sørøstlige området under Yangtze-elven. , I utgangspunktet danner en situasjon der de tre beste står sammen. Etter Anshi-opprøret har betydningen av Jiangnan-regionen økt kraftig. I tillegg er utviklingen av silke i den nordvestlige regionen uten sidestykke i de avsidesliggende områdene og viser sterke lokale egenskaper.
Tang-dynastiet var silkeproduksjonens storhetstid, og produksjonen, kvaliteten og variasjonen nådde enestående nivåer. Produksjonsorganisasjonen av silke er delt inn i tre typer: domstolskunstindustri, landlig sidelinjeindustri og uavhengig håndverksindustri, og skalaen utvides kraftig sammenlignet med forrige generasjon. Samtidig har utenrikshandel med silke også utviklet seg enormt. Ikke bare har antall kanaler på" Silk Road" økt til tre, men frekvensen av handel har også steget enestående. Produksjon og handel med silke ga et enormt bidrag til velstanden til Tang-dynastiet.
Silkehandelen i Tang-dynastiet var veldig utviklet, og de landbaserte silkehandelsveiene var mer en kretsløpende vei nordover. Maritime Silk Road dukket også opp i denne perioden. Silkeprodukter ble eksportert til den koreanske halvøya, Japan og Sørøst-Asia, India, og til og med spredt seg til Europa av arabiske kjøpmenn gjennom Østkinesiske sjølinje og Sørkina sjølinje. Velstanden til silkehandelen førte til spredning av silketeknologi. På det 7. århundre begynte silkeproduksjon i Japan i øst, Europa i vest og India i sørvest, som i utgangspunktet etablerte mønsteret for silkeproduksjonsområder i fremtiden.
