Kina er det første landet i verden som oppfinner silkeormavl og silkevevingsteknikker. Så tidlig som i 3000 f.Kr. hadde kineserne lykkes med å tamme ville silkeormer og brukt silke til å veve silkestoffer. Silkestoffteknologi ble monopolisert av Kina i hundrevis av år. Veveteknologien var et komplisert håndverk på den tiden, og det tiltrakk folks oppmerksomhet på grunn av sin unike følelse og glans. Silke har alltid blitt brukt av keiseren av Kina og er mest verdsatt av utlendinger. En av luksusvarene. I begynnelsen kontrollerte Kina strengt spredningen av silkeveving og serikulturteknologi og forbød det å strømme til utlandet. Derfor, fra den korte historien om utviklingen av Kina i de siste dynastiene, som vist i figur 4, har herskerne etablert strenge organisasjons- og ledelsesinstitusjoner for silkeproduksjon. .
Yuan Dynasty silke har særegne egenskaper av tiden. Den første offisielle landbruksboken "Nongsang Ji Yao" i historien ble publisert over hele landet. I Yuan-dynastiet ble et stort antall offisielle verksteder satt opp, og et stort antall gode håndverkere over hele landet samlet seg for å samle silkeråvarer for å utføre storskala produksjon i en enestående skala. Det enorme regjeringsdrevne vevesystemet var et viktig trekk ved silkeproduksjon i Yuan-dynastiet, som hadde en viss hemmende effekt på folke silkeproduksjon.
Under Ming- og Qing-dynastiene, på grunn av kapitalismens spirende og utvikling, kommersialiseringstrenden for silkeproduksjon og den raske utviklingen av silke utenlandshandel. I det tidlige Ming-dynastiet ble det iverksatt en rekke tiltak for å danne en regional intensiv produksjon sentrert på sørsiden av Yangtze-elven, blant annet Suzhou, Hangzhou, Song, Jia og Hu var de fem store silkebyene. Etter midten av Ming-dynastiet ble den sosiale atmosfæren gradvis ekstravagant. Under betingelsene for råvareøkonomi og profesjonell arbeidsdeling hadde silkeindustrien og handelen i Jiangnan-regionen stor velstand, og det var også den mest aktive perioden i Kinas silkeutvikling.
Silkeindustrien i det tidlige Qing-dynastiet konsentrerte seg ytterligere i Taihu Lake-området og Pearl Delta, spesielt Jiangnan-området ble sentrum for den nasjonale silkeindustrien når det gjelder skala og nivå. I løpet av perioden har omfanget av produksjonen av den private silkeindustrien utvidet seg, den profesjonelle og regionale arbeidsdelingen har blitt tydeligere, produktene har blitt mer rikelige, og en rekke velstående silkeprofesjonelle byer har dukket opp, som vist i figur 12. Når det gjelder utenrikshandel, innførte Qing-dynastiet maritime forbud, styrket restriksjoner på utenrikshandel og implementerte enhavnshandel. På slutten av Qing-dynastiet var Kinas silkeindustri i trøbbel under dobbelt slag av overdreven skatt og dumping av utenlandsk silke.
I Det vestlige Han-dynastiet satte hovedstaden i Chang'an opp et regjeringsvevingsverksted dedikert til kongefamilien, som var utstyrt med et veverom, et voldsrom (en avdeling med ansvar for silkefarging og trening) og en klesoffiser, som spesialiserer seg på veving broderi for styret til det vestlige Han-dynastiet Klærne til forstadstempelet. Serviceoffiseren er en tjenestemann i Hanshi som spesialiserer seg på å overvåke og administrere produksjon av kongelige stoffer og klær. De "tre klærne" er de første klærne (vårklær), vinterklær og sommerklær. Fine silkeprodukter som Qi og broderi. Utgiftene som brukes av disse statlige silkevevingsindustriene er svært svimlende.
Den institusjonelle innstillingen av regjeringsdrevet silkeproduksjon i Tang-dynastiet ble delt inn i 25 workshops i fire store systemer under Shaofu Supervision Department of Weaving and Dyeing, supplert med interne tjenestemenn, Yeting Bureau, Royal Court og lokale offisielle Jinfang, etc. Det mest komplette systemet blant regjeringsdrevne silkeverksteder.
Disse statlige byråene er vevings- og fargingsavdelingen med størst skala. Det er 25 "arbeidere" under denne organisasjonen, hvorav 10 "arbeidere" spesialiserer seg på veving, som er engasjert i produksjon av silke, garn, Luo, silke, silke, brokade og klut; Det er fem "arbeid" som spesialiserer seg på produksjon av bånd, henholdsvis produksjonsgruppe, bånd, bånd, tau og dusk; det er fire "arbeid" som spesialiserer seg på spinnende silke, henholdsvis produserer silke, tråd, streng og nett; det er seks "arbeid" "Som spesialiserer seg på farging, er de ansvarlige for farging av systemfargene til seks grunnleggende toner av blå, crimson, gul, hvit, såpe og lilla.
Den offisielle silkeproduksjonsorganisasjonen i Song-dynastiet lignet tangdynastiet, men skalaen var langt større enn tangdynastiet. I tillegg til Lingjin Institute, Inner Dyeing Institute, Wensi Institute og Wenxiu Institute i Beijing, satte de offisielle silkeproduksjonsverkstedene også opp offisielle vevingsinstitusjoner i viktige silkeproduksjonsområder. Som Jinyuan i Hangzhou, Suzhou og Chengdu, Lingyuan i Kaifeng, Zhiluo Bureau i Runzhou og Lingqichang i Zizhou. Outfield yards bruker vanligvis ett eller to stoffer som de viktigste produksjonsvariantene.
I tillegg til etableringen av sentrale fargings- og vevingsinstitusjoner i Nanjing og Beijing, etablerte den regjeringsdrevne vevingsindustrien i Ming-dynastiet også lokale vevings- og fargebyråer i Suzhou, Hangzhou og mer enn 20 steder over hele landet, ansvarlig for å levere sateng som domstolen og regjeringen trengte hvert år. fyrstikk. Ifølge styringssystemet til Ming-dynastiet kan veving deles inn i rettsbyråer og lokale byråer. Ming satte opp byråer i Nanjing, Suzhou og Hangzhou for å veve silkestoffer som brukes i palasset.
Det regjeringsdrevne vevesystemet i Qing-dynastiet avskaffet håndverkssystemet til Ming-dynastiet og etablerte styringssystemet for å "kjøpe silke og rekruttere håndverkere". Den totale skalaen ble redusert sammenlignet med Ming-dynastiet. Viktige er Jiangning Weaving Bureau, Suzhou Weaving Bureau og Hangzhou Weaving Bureau, kollektivt kjent som "Jiangnan Three Weaving", ansvarlig for å levere alle slags silke stoffer som trengs av retten og regjeringen. Se figur 14 og figur 15. Jiangning Weaving Bureau ble restaurert i det andre året av Shunzhi i Qing-dynastiet (1645); Hangzhou Bureau og Suzhou Bureau ble begge gjenoppbygd i det fjerde året av Shunzhi (1647). Etter det 7. året av Kangxi (1686) begynte vevingen gradvis å ta fatt på en normal vei. I det tiende året av keiser Qianlong var det totale antallet håndverkere i det tredje Jiangnan-byrået ca. 7000. I det 30. året av Guangxu avskaffet Qing-regjeringen Jiangning Weaving Bureau på grunn av materielle vanskeligheter, noe som markerte nedgangen i den offisielle håndverksindustrien i Qing-dynastiet. De to veving byråene i Suzhou og Hangzhou endte med slutten av Qing-dynastiet.
